Er vi i ferd med å ødelegge oss selv – og fedrelandet?
Friluftsmann i Stølsheimen Ingvar Vik forteller om sitt forhold til naturen.
Mitt forhold til naturen
Jeg har følt hva livet blant fjellene kan være for et menneske. Allerede tidlig i tenårene, som også den gangen kunne være vanskelige, opplevde jeg hvordan en tur i stille og urørt natur, helst i fjellet, påvirket meg. Frustrasjon og kaos ble på et forunderlig vis byttet ut med klare tanker, meninger og selvtillit. Ting falt på plass, jeg fant mentalt fotfeste og ble trygg og selvsikker på egne valg. Senere har jeg benyttet fjellet bevisst som terapi i vanskelige tider, og som påfyll med energi i gode tider.
Jeg kjenner ikke et vokabular som kan beskrive hvordan mine stunder i naturen, og spesielt i fjellet, har påvirket meg, og hva dette har gitt meg. De som ikke vet at urinstinktene fortsatt eksisterer inne i dem, og ikke har kontakt med disse, vil aldri kunne forstå meg. Jeg har alltid trodd at jeg har hatt et unaturlig, nesten sykelig forhold til stille, urørt natur. Når noen har spurt hvorfor jeg tilbringer så mye tid i fjellet, har jeg vanligvis svart at jeg er nok litt syk, siden jeg har en så ubeskrivelig sterk dragning mot urørt natur, og i særdeleshet mot fjellet. Men ikke nå lenger. Nå har jeg studert forskningsresultater, og da skjønte jeg at det faktisk er jeg som er frisk og normal!
All aktivitet og alt opphold i natur, enten det er i hagen, i en grønn lunge i en by, eller spesielt i stille og urørt natur, har klar innvirkning på psykisk helse. Dette er veldokumentert i mange studier. Det er spesielt tre forhold som går igjen for å få denne helseeffekten: Det er stillhet, ro og opplevelse av rom. Med «ro» menes mangel på bevegelse eller mangel på objekter som ikke er i harmoni med naturen, med «rom» menes at man ikke ser eller hører noe annet enn det som er en del av naturen.
Jeg har både barn og barnebarn. Er det riktig av oss å frata dem den store rikdommen det er å kunne oppleve stille, urørt natur? Hvorfor har vi ikke råd til å la våre etterkommere få anledning til å oppleve dette? Hva vil våre etterkommere at vi skal gjøre? Har vi tenkt gjennom at vår generasjon ikke eier naturen, vi bare forvalter naturen den tiden vi er her i dette vakre landet?
For meg er det helt åpenbart at vindmøller på fjelltoppene og fjellryggene våre ikke bare vil ødelegge vår opplevelse av å være i urørt natur, de vil også ødelegge den effekten dette har på vår psykiske helse. Medisinen vår vil forsvinne. Fedrelandet vårt vil bli ødelagt.
