Liv i fjellet

Liv Stene (78): – Jeg føler jeg hører til i naturen.
Liv Stene (78): – Jeg føler jeg hører til i naturen. Foto: André Marton Pedersen

Liv Stene (78) trives best på lange turer – alene til fjells.

Det er sommer på Hadlaskard turisthytte, på vestsiden av Hardangervidda. Ungdommer bader i elveosen. Fjellørreter surrer i stekepannen. Summing i hytteveggen, noen i bar overkropp.  Varm pulverkaffe og en kjeks. Temperaturmåleren bikker 25 grader. Alt er egentlig perfekt, men jeg sliter med en vannblemme på lilletåen og leter etter en nål. Merkelig å få vannblemme i de gode fjellskoene som jeg har brukt i årevis. Kanskje det er varmen som gjør det?

Plutselig kommer en eldre, hvithåret dame med oransje hårbånd mot meg.

– Ikke stikk hull på den, sier hun. – Kom med meg.

Hun geleider meg med bort til sikringshytten og henter frem en bulende, vanntett førstehjelpspose. Fra en liten, lysegrå krukke smører hun en salve rundt vannblemmen.

– Sånn, vannblemmen er borte i morgen, sier hun med smilende øyne.

Slik er mitt første møte med Liv Stene. En dame på 78 år som siden 1964 har gått på tur på Hardangervidda. Først nå merker jeg at det oransje pannebåndet har noen svarte blader påtegnet. Det ligner rogneblader, eller er det snøfnugg? Mens det buler i veggene i hovedhytten, er det kun oss to i sikringsbuen. Liv byr på en kopp kaffe, og selvsagt takker jeg ja. Det er noe med alle menneskene man treffer på hyttetur i fjellet. Alle har en historie å fortelle.

– Takk for hjelpen, sier jeg. – Hvem går du på tur med?

– Ingen. Jeg går alene, svarer Liv.

– Alene? Hvor har du gått, da?

– Jeg gikk først fra Tuva til Heinseter, så til Rauhelleren, videre til Lågaros, Sandhaug, og nå her til Hadlaskard. I morgen går jeg til Stavali og deretter ned Husedalen til Kinsarvik, forteller hun.

– Helt alene? Er ikke det ensomt?

Liv ser ut av vinduet med hodet på skakke.

– Nei, det er veldig fredelig. Jeg kan stoppe når jeg vil og gå i mitt eget tempo. Jeg vil ta det rolig, slik at jeg er sikker på å komme frem i god form. Skynder jeg meg, kan jeg fort snuble og brekke en fot.

– Har du satellitt-telefon med deg?

– Hva mener du?

– Satellitt-telefon?

– Nei.

– GPS?

– Nei, ingenting slikt. Det går bra, sier Liv med et beroligende smil.

Det handler om mestringsfølelse. Det er stimulerende for meg å gå på tur alene. Jeg føler jeg mestrer det. Liv Stene (78)
Liv Stene (78):  – Etter hvert er det mange som spør om alderen min, ja. De syns vel det er fint at en gammel dame er ute på tur. Det er jo hyggelig.
Liv Stene (78): – Etter hvert er det mange som spør om alderen min, ja. De syns vel det er fint at en gammel dame er ute på tur. Det er jo hyggelig. Foto: André Marton Pedersen

Naturlig liv

Vi blir sittende og prate videre i sofaen. Ute er det varmt. Jeg hører barnelatter fra elven. De bader. En stolt fisker går forbi hyttevinduet med tre fine fjellørreter. Liv likte også å fiske da hun var yngre.

– Jeg vokste opp i Namsos, med mye natur rundt meg. Det var spennende å være på oppdagelsesferd i skogene og se hvor elvene kom fra. Jeg fór rundt med fiskestang. Det var den store spenningen i min barndom. Faren min var veldig friluftslivsinteressert. Han tok oss barna med på tøffe og spennende turer, mimrer Liv.

Minnene sitter fortsatt plantet i kroppen, de har slått rot. Og som voksen følte Liv en veldig dragning mot å komme seg ut i naturen, der hun følte seg trygg og aldri ensom. Liv er fast bestemt på å fortsette å gå på tur så lenge som mulig.

– Jeg har veldig god helse, så jeg slutter ikke på grunn av alderen. Men jeg kjenner slitasje på leddene, jeg er jo ikke så sterk lenger.

– Er det sårt?

– Nei, det er sånn det er. Aldringsprosessen kan ikke stoppes. Den dag jeg ikke kan gå på tur lenger, vil jeg tenke på hvor heldig jeg har vært som har fått gå så mange turer. Jeg har jo gått masse her i mange år, både sommer og vinter.

Jeg tar et bilde av henne der hun sitter rett foran meg, og ser på bildet etterpå. Et ansikt av levd liv. Huden er litt tynn og rød rundt øynene. Et herlig uttrykk, et liv til fjells. Men jeg vil gjerne ha et bilde av henne på tur med ryggsekk også, så vi avtaler å ta bilde neste dag før hun skal gå til Stavali.

– Ja, det er greit, men da må du ta bildet tidlig, sier hun. – Nå som jeg er såpass gammel, må jeg ta det veldig rolig og ikke skynde meg, derfor liker jeg å starte tidlig om morgenen. Jeg går klokken halv åtte, sier hun.

Liv Stene på tur på Hardangervidda.
Liv Stene på tur på Hardangervidda. Foto: Personlig foto.

Ingen Liv

Neste dag våkner jeg kl. 08:15. Vannblemmen er så å si borte, og det samme er Liv. Pokker, hun er nok på vei til Stavali allerede. En rimelig lang etappe for en 78-åring, forresten; 20 kilometer. Beregnet gangtid på 7 timer. Men jeg prøver ikke å nå henne igjen. I stedet pakker jeg sammen sakene, vasker ut og tusler mot bilen min, som står parkert ved Hjølmo. Så drar jeg til Dyranut og blir med NRK og Monsen på tur på den første etappen mot Stigstuv. Etter det hjem til jobben, hvor bildene og minnene er det jeg har igjen fra de fine dagene på Hadlaskard. I dagene som følger lurer jeg på hvordan turen videre gikk med Liv. Kom hun frem i god form til Stavali? Hva syntes hun om Husedalen? Så setter sommeren inn for fullt. Bading, slappe dager på svaberg. Is og fisketurer. Jeg lever sommerlivet og glemmer Liv.

Liv i postkassen

Plutselig dunker et postkort ned i postkassen. Postkortet er fra Liv! Det er flere tiår siden jeg har fått et postkort, og jeg kjenner pulsen øke. Fremsiden viser Tuva turisthytte, en hytte Liv er veldig glad i.

«Takk for det hyggelige møtet på Hadlaskard. Beklager at det ikke ble som avtalt om morgenen. Er så glad i å være ute de første timene på dagen, «morgenstund har gull» osv., vet du. Var litt tung i beina, men flott dag til Stavali, og mektig opplevelse derfra til Kinsarvik: røsslyng og annet som blomstret i sterke farger og nok vann til at fossene var imponerende. Jeg er så takknemlig for at jeg ikke behøver å dra jorden rundt for å få de store opplevelsene. Håper alt gikk bra med din vannblemme/gnagsår. Med hjertelig hilsen Liv Stene.»

Slik vil jeg også bli, tenker jeg.

Jeg har lyst til å kunne gå på lange turer alene når jeg er 80 år.

Jeg har lyst til å trives i eget selskap.

Jeg har lyst til å skrive postkort!

Postkortet fra Liv Stene.
Postkortet fra Liv Stene.

Annonse