På toppen av Mount Everest

André Spica på ekspedisjon til Mount Everest, 2017.
André Spica på ekspedisjon til Mount Everest, 2017. Foto: André Spica

Dette er en annerledes toppturhistorie. Den handler ikke om glede, mestring og jubel. Den handler om å overleve.


«Jeg kommer til å dø i dag, her på Mount Everest.» tenkte André Spica da han var på vei mot toppen av verden. Her er hans ærlige beretning om bestigningen av Mount Everest.

På toppen av Mount Everest

Tekst og foto: André Spica

Det er kveld, kjølig og vindstille. Hodelyktene er på. Vi er i camp 4 på 8000 moh. og har hvilt i 5–6 timer. Toppstøtet skal starte.

Camp 4

Det går sakte. Veldig sakte. Vi er ikke mange klatrere på fjellet denne klare natten. Vi beveger oss oppover i en sakte rekke. Det er ikke spesielt kaldt, ikke spesielt mye vind. De første timene er slitsomme, men enkle, om noe kan kalles enkelt i denne høyden. Bare sette den ene foten foran den andre og puste dype åndedrag. Bare gå. Jeg blir litt overrasket når vi passerer et lik. Jeg trodde likene lå mye høyere oppe, nærmere toppen. Dette liket ligger knapt et par hundre høydemeter høyere enn Camp 4. Det skal vise seg å være det eneste liket vi kommer til å se. Mange lik har de siste par årene blitt flyttet på og gjemt bak snøskavler eller steiner, slik at de ikke skal ligge midt i ruten. Andre døde har blitt dyttet ned fjellet der det er bratt nok. De ligger sannsynligvis i bresprekker et par tusen meter lengre nede. For min egen del observerer jeg liket med fatning og nøkternhet. Jeg er forberedt på å se døde klatrere. Samtidig siger det inn i underbevisstheten: Her oppe er marginene små.


Forberedelsene

Jeg er ingen ekstremklatrer. Jeg er en erfaren friluftsmann som de siste årene har besteget høyere og høyere fjell. Jeg har tatt ett års permisjon fra jobb, tømt sparekontoen og trent målrettet for å kunne klatre til topps på Mount Everest. For en måned siden kom jeg til Everest Basecamp etter å ha brukt nesten to uker på innmarsjen dit. Jeg har gjennomført akklimatiseringsrunder for å bli vant til høyden og klargjøre kropp og sinn for toppstøtet. Jeg har så langt løst de utfordringene jeg har møtt.

Foruten den aller siste: Det å nå toppen av Mount Everest, og komme ned igjen – i live.

The Balcony

Etter en del timer kommer vi til The Balcony – en liten, flat hylle. Vi tar en pause, skifter oksygenflaske, drikker litt. De foregående dagene har jeg blitt mer og mer dehydrert på grunn av den intense varmen på isbreen på dagtid. Jeg merker det nå. Spiser en sjokoladebit. Så fortsetter vi oppover. Etter hvert melder det første morgenlyset seg. Foreløpig nyter jeg utsikten. Det blir mer og mer slitsomt. Jeg har det fortsatt greit med tanke på de fysiske og mentale utfordringene. Inntil nå. For idet snøen går over i en liten bergknaus som krever noen enkle klatretak, tenker jeg at dette kommer jeg ikke til å klare. Vi er på omtrent 8500 moh.

Hosteanfall og hyperventilering

I basecamp for noen uker siden hadde jeg hosteanfall så kraftige at jeg måtte fly helikopter ned fra fjellet og oppholde meg i lavere høyde i en uke for å bli frisk nok til å dra opp igjen. Som en ettervirkning av hosten har jeg  opplevd å få paniske anfall av hyperventilering når jeg passerer rundt 7000 moh., ved enkle fysiske utfordringer ut over det å gå ett skritt av gangen. I bergkanusen jeg har foran meg, kommer hyperventilering til å knekke meg. Og det gjør den. Jeg greier de to første kraftanstrengende stegene. De krever at både armer og bein tar i. Så kollapser jeg. Hyperventileringen tar fullstendig overhånd. Jeg skyver frem jumaren, et klatreredskap som sikrer at jeg ikke faller tilbake ned langs tauet, samtidig som jeg i korte, overfladiske trekk gisper etter luft. Oksygenmasken oppleves klaustrofobisk og kvelende, så jeg løsner den. Den kalde fjelluften mot ansiktet er forfriskende, men inneholder mindre oksygen. Oksygenmasken må på. Jeg må få kontroll på pusten. Jeg får en form for panikk når jeg ikke makter det. Roper på sherpaen min om hjelp, men her på den smale hyllen er det kun plass til meg selv. Det er ikke noe han kan gjøre. «Heldigvis» opplevde jeg på akklimatiseringsrunden for snart et par uker siden et tilsvarende kraftig sammenbrudd, om enn 1500 meter lavere. Det var første gang jeg erfarte denne hyperventileringen, og det var en svært ubehagelig opplevelse. Da måtte jeg konsentrere meg voldsomt om å slappe av for å få kontroll igjen. Det må jeg greie nå også, før panikken tar helt overhånd. Jeg fokuserer på tre ting: slappe av, ha oksygenmasken på og puste så rolig som jeg greier. Det tar 4–5 minutter før jeg får kontroll på pusten.

André Spica kommer til Turtanken torsdag 3. oktober - meld deg på her

Toppstøtet

Nå gjenstår i hovedsak ryggen frem til toppen. Opp og ned flere krevende og eksponerte partier. Et sted langs ryggen går jeg ned 2–3 meter. Her kommer erkjennelsen for første gang: «Jeg kommer meg aldri opp igjen her. Jeg kommer til å dø i dag, her på Mount Everest.»

Jeg er utmattet og helt i kjelleren, men fortsetter å gå. Mot toppen. Herfra og opp tenker jeg på døden. På et tidspunkt er erkjennelsen at jeg kommer til å dø så sterk at tårer presser på. Men gråting vil føre til pustevansker, så jeg skjerper meg. Fortsetter skritt for skritt. Forserer de ulike partiene som gjenstår én for én, med tilhørende panikkpusting. Det tar meg ett minutt, kanskje to, med full konsentrasjon hver gang å få kontroll på pusten. Jeg sier omsider til ekspedisjonsleder Pasang Sherpa at jeg må snu. At jeg er helt utmattet og at jeg er redd det er for sent. Han peker på noen klatrere som er samlet litt lenger fremme. «Der er toppen», sier Pasang. «Vi er fremme nå».

Dermed fortsetter jeg mot toppen. Jeg er likegyldig, for jeg vet at denne gangen har jeg ikke snudd i tide. Og her oppe er det bare én konsekvens av det. På toppen ser jeg meg litt rundt og tar de bildene jeg har bestemt meg for. Supermanntrøye og sponsorer. Jeg opplever ingen glede eller jubel. Jeg bryr meg ikke om de andre i klatreteamet. Registrerer kun at de er der. Jeg tenker kun på døden. Det prikker i lårene, og de skjelver bare jeg tar ett skritt. Igjen forteller jeg Pasang at jeg er redd jeg kommer til å dø her oppe. Jeg ber ham hente Noren, min personlige sherpa. Også til Noren forklarer jeg situasjonen. At jeg er utmattet, at jeg er så sliten, at vi må begynne å gå ned om jeg skal ha noen som helst sjanse. Men at jeg tror at det er for sent, vel vitende om at de fleste som dør på slike fjell, gjør det på vei ned. Jeg tenker enda en gang på dem hjemme og angrer på at jeg er her jeg er. Ingen fjell er verdt livet. Samtidig aksepterer jeg på et vis situasjonen. Og i et øyeblikk av kampvilje hvisker jeg til Everest: «Det er mulig du kommer til å beholde meg, men ikke så lenge jeg greier å ta ett skritt til».

19 timer

De første hundre meterne skrår enkelt nedover. Likevel skjelver jeg i lårene, er ustødig og kjenner hvor lite krefter jeg har igjen. Jeg greier ikke lenger noe så enkelt som å bøye meg litt frem for å klipse karabinkroken min over fra ett tau til det neste uten at hyperventileringen melder seg. Sherpaen min gjør det for meg. Jeg låser fast den eneste tanken som teller: «Ett skritt av gangen. Kun fokus på det neste skrittet. I alle de timene det måtte komme til å ta». Med fullt fokus på det ene skrittet etter det andre greier jeg å forsere hindring for hindring, hyperventilering for hyperventilering.

19 timer etter at jeg forlot Camp 4 er jeg tilbake.

I Bergen

Nå når jeg befinner meg hjemme og tenker på det jeg har opplevd, er det ingen tvil om at jeg sitter igjen med blandede følelser. Det er et hull i minnet om opplevelsen av de siste timene av toppstøtet og det å stå på toppen. Et hull jeg skulle ønske ikke var der. Jeg har ikke noe klart minne om utsikten fra toppen. Ei heller noen glede å se tilbake på fra øyeblikket jeg nådde toppen og den stunden jeg var der. Jeg klarer i skrivende stund ikke helt å ta innover meg hva jeg har greid. Når venner nevner ord som «stolt» og «bragd», er det som fremmedord.

Men jeg er glad for å ha greid det.

Å klatre til topps på Mount Everest. Og komme meg ned igjen. I live.

Se bilder fra turen

Annonse