Hytteverter i koronatiden

Henriette Cook  (nr to til venstre), hyttevert på Selhamar.
Henriette Cook (nr to til venstre), hyttevert på Selhamar. Foto: Terje Engø

Tre hytteverter i tre ulike fjellområder om det å være hyttevert i koronatiden.

Bergen og Hordaland Turlag har 25 turisthytter, hovedsakelig beliggende i fjellområdene Stølsheimen, Bergsdalen/Kvammafjella og Hardangervidda vest. De fleste har et eget hyttetilsyn som består av frivillige, og i hovedsesongen juli–august har mange av hyttene også sin egen hyttevert som ønsker deg velkommen. Med korona og en snørik vinter i forkant var sommeren 2020 spesiell. Vi tok en prat med tre hytteverter i tre ulike fjellområder om det å være hyttevert i koronatiden.

En hyttevert er en frivillig person som gjerne bruker en uke eller mer av ferien sin for å være der for deg og for å gjøre ditt opphold til en minnerik opplevelse. Hytteverten bor på hytten sammen med de andre gjestene. Verten viser gjestene til rette og er der for å passe på og hjelpe til med fordeling av diverse fellesoppgaver og forefallende arbeid. Hytteverten er kjent i området og er tilgjengelig for spørsmål om ting du måtte lure på. Ved stor trafikk på hytten er det verten som organiserer overnattingen. Ellers baker verten ofte brød eller rundstykker som gjestene på hytten kan kjøpe.
Hyttevert på Selhamar, Henriette Cook.
Hyttevert på Selhamar, Henriette Cook. Foto: Privat

Selhamar i Stølsheimen

Selhamar er den hytten i Stølsheimen som har størst belegg, og siden turen inn er kort, er den et populært sted for barnefamilier. Henriette Crook var et slikt barn som fikk gode fjellminner på Selhamar. I oppveksten dro hun ofte hit med sin far, og denne tradisjonen holder hun på nå, etter at han er gått bort. I sommer debuterte 27-åringen som hyttevert nettopp på Selhamar.

– Ja, jeg har mange gode barndomsminner fra Selhamar! Jeg elsker å være på tur i fjellet, og Stølsheimen er et spesielt sted for meg, forteller hun.

Henriette har også vært med på dugnad på Selhamar som voksen før hun i år meldte seg som hyttevert. Koronasituasjonen førte til endringer i jobbsammenheng, og ga henne mer ledig tid, så da ble det en uke som hyttevert og en nydelig tur videre i Stølsheimen i forlengelsen av den uken – helt alene. Og relativt alene var hun også den uken hun var vert på hytten. Snøsituasjonen i Stølsheimen la en kraftig demper på besøkstallene tidlig i sesongen. Anleggsveiene var snødekte, og elvene var ugreie til nærmere august, så direkte travelt ble det ikke.

– Jeg syntes det var litt skummelt helt alene i den store hytten den første natten, men etter hvert fant jeg fort glede og mestring i det også. Det ble selvsagt ekstra hyggelig da det kom turfolk utover i uken, sier hun.

Og møtene med fjellfolk, det sosiale, utveksling av historier og turerfaringer er det hun trekker frem som det kjekkeste med å være vertskap. Folk er glad for å bli tatt i godt imot, forteller hun, og det blir ofte sosialt og interessant når samtalen går om stort og smått. Hun mener de fleste kan være hyttevert, men at det er en fordel å være fleksibel og åpen som person for å trives i rollen.

Den uken hun var der, kom det blant annet innom to barnefamilier, et par mindre grupper i tillegg til to kjekke, unge menn – akkurat det siste syntes Henriette var en fin bonus! Den siste helgen hadde hun invitert venner og kjente til å komme innom for å feire stølshelg, slik de gjorde i gamle dager da stølssommeren gikk mot slutten. En sosial og viktig tradisjon til fjells, ikke sjelden med romantiske undertoner, skal vi tro de eldre historiefortellerne. Henriette er klar på at stølshelg er en flott fjelltradisjon som vi burde ta opp igjen. Og på spørsmålet om hun vil fortsette å være hyttevert i fremtiden, svarer hun med et klart og tydelig ja. – Jeg er jo litt arvelig belastet, siden jeg var mye til fjells som liten. Og uken som vert på Selhamar var både kjekk og lærerik – et eventyr, rett og slett.

Hyttevert på Hadlaskard, Ingrid Haukeland.
Hyttevert på Hadlaskard, Ingrid Haukeland. Foto: Privat

Tradisjonsrike Hadlaskard på Hardangervidda

Travlere var det på Hadlaskard, et populært knutepunkt vest på Hardangervidda. Her var Ingrid Haukeland hyttevert i to uker sist sommer, slik hun har vært det de siste 17 årene.

– Det gjør noe med hodet å være til fjells over tid. Gå turer, treffe mye forskjellige folk, ingen skjerm eller nettilgang å hekte seg på. Det er dette jeg synes er så bra med å være hyttevert i fjellet, sier hun.

Ingrid forteller om godt belegg hele perioden, og folk var takknemlige for at Turlaget holdt hyttene åpne. Hun trekker også frem at betalingsappen DNT Hyttebetaling har gjort det enklere for mange å gjøre opp for seg. Selv om bare 50 % av sengene kunne bestilles denne sesongen, og selve ordningen gjorde det litt mindre smidig for folk, opplevde hun at ting stort sett gikk greit. Med 17 år bak seg som hyttevert kan hun rutinene og har god erfaring med å organisere.

– En av de nye oppgavene mine denne sommeren var å sørge for at romfordelingen fungerte i tråd med kohort-bestemmelsene, og dette var i grunnen ikke noe problem. Heller ikke rutinene for smittevern skapte spesielle utfordringer.

Hadlaskard er viden kjent for godt vertskap, og her er det faktisk kø på opptil fem år for å bli hyttevert. Dette er også en av hyttene der vertskapet byr på nybakt brød hver dag, et tilbud mange setter stor pris på. I tillegg har Ingrid stor kunnskap om området og mange anbefalinger å bringe videre til gjestene, og hun gir gjerne tips til turer litt utenom områdene med størst trengsel. Hun brenner ellers for å føre hyttevert-arven videre og få rekruttert yngre folk til vertskapsrollen. Det er mange kvinner litt opp i årene som fyller denne rollen, og for å gjenspeile den varierte gruppen som bruker fjellet, burde flere unge bli oppmuntret til å gripe muligheten, mener hun. Hun anbefaler dette frivillige arbeidet på det varmeste:

– Det viktigste er å være motivert for å gjøre en god vertskapsjobb i fjellet. Det finnes ikke en mal for hvordan du skal og bør være som vert, det handler om å møte mange ulike mennesker og se til at de har det bra mens de er på besøk.

Jan-Ole Dæhli, hyttevert på Gullhorgabu.
Jan-Ole Dæhli, hyttevert på Gullhorgabu. Foto: Privat

Bergsdalssommer – Gullhorgabu og Vending

Var du på tur i Bergsdalen sist sommer, slo du kanskje av en hyggelig prat med Jan-Ole Dæhli. Han tilbrakte to uker og to ekstra helger som vert på hyttene Gullhorgabu og Vending, deler av tiden sammen med sin kone. Også i Bergsdalen skapte snøforholdene utfordringer i sommer, men besøket tok seg opp utover i sesongen, forteller Jan-Ole.

– Jeg opplevde at bookingen fungerte bra, selv om det også kom noen som ikke hadde bestilt. Når været var godt og folk var i form, ble disse avvist, og det ble respektert. Men stort sett handler vertskapet om å være til stede for gjestene, fordele rom og oppgaver hvis det trengs, gi råd til folk som kanskje er på tur for første gang eller er nye i fjellområdet.

Denne sommeren har det overveiende vært nordmenn som har booket seg inn på hyttene i Bergsdalen. Jan-Ole forteller at han har opplevd at fordelingen i en normal sesong har vært 3/4 utlendinger og 1/4 nordmenn, i år var det ikke helt uventet omvendt. Hans erfaring er at utlendingene er flinke til å orientere seg i tilbudet som finnes, og de er stort sett godt utstyrt.

En hyttevert skal være til stede fra kl. 17 og frem til kl. 11 på formiddagen, ut over det kan dagen fylles med egne aktiviteter. For Jan-Ole sin del brukte han tiden til å gå turer, men også til å gjøre praktiske småjobber på hytta – litt flikking her, et strøk maling der. Men for ham handler vertskapsrollen først og fremst om å treffe og snakke med folk og være til hjelp når det trengs.  

– Jeg tror de viktigste egenskapene du kan ha som hyttevert, er å like det sosiale samværet, være diplomat når det trengs, og helst også litt konfliktsky, legger han til med et smil.

Jan-Ole er ikke alene om å være mann og hyttevert, likevel er det en tendens at flere kvinner enn menn velger å melde seg til tjeneste. På spørsmål om hvorfor han tror det er færre menn som velger å være hyttevert, har ikke Jan-Ole noe klart svar. Hans inntrykk er at flere kvinner enn menn drar på tur fra hytte til hytte, så kanskje noe av årsaken er at fordelingen gjenspeiler den gruppen av befolkningen som bruker hyttene mest.

Marit Djupvik, som er én av to hyttevertansvarlige i Bergen og Hordaland Turlag, bekrefter at det generelt er en liten overvekt av kvinner, men at de høyereliggende og mer spektakulære hyttene,, som Skåla og Breidablikk, synes å tiltrekke seg mannlige verter i større grad.

– Sist sommer var litt spesiell, med usikkerhet knyttet til Covid 19-situasjonen, og en økt innsats fra hyttetilsynet ved de ulike hyttene har vært nødvendig. Vi har måttet snu oss og hente inn ekstra mannskap for å fylle vertskapsrollen enkelte steder, men vi har mange trofaste frivillige, så vi har kommet fint i mål også den sesongen, sier hun.

Tekst: Liv-Anne Aanesen

Ønsker du å bli hyttevert? Ta kontakt med Marit Djupvik eller Per Arne Aadland.

Annonse