Historisk styrkeprøve
Husker du den gang 7-fjellsturen gikk via Askøy?
Glade og spreke turfolk har gått over de syv fjell siden 1948. De som har gått 7-fjellsturen noen år, vil huske at frem til 1980 gikk turen om Askøy med ferge fra Sandviken. Den gangen gikk Stoltzeløpet i motsatt retning; nemlig ned steintrappene i full fart for å sikre seg en plass ombord på første avgang.
Utsagnet om at Bergen er byen mellom de syv fjell ble nok første gang uttalt av en som ikke hadde besteget dem, men som valgte det
bibelske hellige tallet syv. Begrepet «byen mellom de syv fjell» ble første gang nevnt av Ludvig Holberg. Den beste beskrivelsen av byfjellenes antall, kan vi nok tilskrive en annen dikter som sikkert heller ikke har besteget fjellene - nemlig Ole Paus. Han skapte uttrykket «Bergen – byen mellom de cirka syv fjell».
Hardere enn maraton
De første 7-fjellsturene i Bergen Turlags regi, hadde følgende fjell i løpende rekkefølge: Ulriken, Fløyen, Sandviksfjellet, Askøyfjellet,
Lyderhorn, Damsgårdsfjellet og Løvstakken. Fra 1981 ble ruten endret til: Lyderhorn, Damsgårdsfjellet, Løvstakken, Ulriken, Fløyen, Rundemannen og Sandviksfjellet. Ikke uventet kom det reaksjoner da trasèen ble endret. Fordelene med den gamle trasèen, var at man fikk gode pauser på vei til og fra Askøy. Dette var òg et sosialt og meget samlende innslag, gjerne med musikalsk underholdning. Ulempen var om man kom akkurat for sent, da måtte man gjerne vente en time til
neste ferge. På et tidspunkt ble deltakelsen så stor, at fergetransporten ble vanskelig å gjennomføre i praksis, hvorpå man prøvde å finne en fergefri løsning. De som gledet seg mest over den nye trassèen, var nok maratonløperne
som nå kunne løpe over alle fjellene uten stans. Det må her skytes inn at de tre milene med 7-fjellstur er langt
hardere enn et maratonløp grunnet stigningen på totalt 2400 meter.
Én krone per fjell
Om prisen for å få lov til å gå i kø og andres svette har steget mer enn prisindeksen, skal være usagt, men
det året jeg selv satte mine første, famlende steg på stuegolvet, kostet 7-fjellsturen syv kroner. I Bergen
Turlags Årbok fra 1961 beskrev Bjørn Johansen denne opplevelsen av blod, svette og tårer til den nette sum av én krone per fjell.
Opplevelsene langs de bratte stiene er de samme som den gang: I Bjørn Johansens kommentar fra oppstigningen mot Damsgårdsfjellet (den gang det nest siste fjellet) kan vel flere av dagens 7-fjellstravere kjenne seg igjen:
«Damsgårdsfjellet målte 355 lange m.o.h. og det sèg innover oss en av de der matthetsperiodene som vi har lest om hos ordentlige sportsfolk. Uten videre forklaring stod vi der med solen i nakken og kikket opp på Damsgårdsfjellet, og beina var ikke
tilsnakkendes i det hele tatt. De bare stod der. Helt til vi satte oss ned. Og der ble vi sittende. Vi satt og vi satt. Som kjent kommer man ikke videre på den måten. Vi bare satt, og etter en stund hektet vi beina opp på en bjørkekvist og la oss strak ut. Det klarte vi bra.
Lenge lå vi der i vår matte periode, men så kom en pike forbi. Piken gikk ufortrødent. Og piken var dansk. Omtrent det var det som skulle til for å få oss avsted opp til ham med stempelet på toppen av Damsgårdsfjellet.»
Tekst: Thorbjørn Kaland.
