Slitsom lykketur på Vestvidda

Skitur fra Garen til Hadlaskard, videre til Stavali og tilbake til Garen.
Skitur fra Garen til Hadlaskard, videre til Stavali og tilbake til Garen. Foto: André Marton Pedersen

Turtips vårskitur: Garen–Hadlaskard–Stavali–Garen.

Lengde: Garen–Hadlaskard (23 km, ca. 6 timer). Hadlaskard–Stavali (25 km, ca. 7 timer). Stavali–Garen (31 km, ca. 8 timer). Gradering: Krevende, passer for fjellvante skigåere.

Invitasjonen

Hytte- og rutesjef i Bergen og Hordaland Turlag, Johnny Bjørge, stikker hodet inn kontordøren min.

– Er du klar for tur, André?

– Hvor da? spør jeg.

Han klikker seg frem til vestsiden av Hardangervidda på UT.no. Ingen av oss har vært der vinterstid, og det er et område vi begge er nysgjerrige på.

To dager etter er vi på vei. Det tar ca. tre timer å kjøre fra Bergen til Garen ved riksvei 7. Vi kommer frem til Fet, hvor vi skal parkere. Det gjelder å komme kjapt i gang, for vi har en lang dagsmarsj foran oss.

– God på vinterføre denne firehjulstrekkeren din, spør Johnny?

Jeg lar meg lokke og kjører opp på en ubrøytet parkeringsplass dekket av en halvmeter snø.

– Følg med nå, sier jeg.

Bilen danser av gårde som en snøleopard, elegant og lekent. Plutselig stopper den. Johnny ler. Vi kommer ikke av flekken.

– Var ikke så lurt det der? erter han.

Snøen presser opp mot understellet, og hjulene får ikke grep. Vi drar frem spadene, og halvannen time senere er bilen fri. Ikke akkurat en god start på en lang tur inn til Hadlaskard. Vi er slitne allerede før turen har startet.

Tips: Ikke kjør bilen fast i snøen før du legger ut på tur.
Tips: Ikke kjør bilen fast i snøen før du legger ut på tur. Foto: André Marton Pedersen

Dårlig med haik få

Vestvidda har et nydelig terreng. Her møtes langstrakte vidder fra øst og sylskapre vestlandsfjell møtes. Vi labber oppover bakkene og innover Berastøl. Etter noen timer passerer vi Vivelid fjellstove. «Dette blir nok en lengre tur enn jeg regnet med. Hvorfor leste jeg ikke bedre på kartet før jeg dro?» tenker jeg i mitt stille sinn. Jeg var forberedt på en mer avslappende vintertur med kortere dagsetapper, men dette er noe annet. Vi har langt igjen. Hva har jeg begitt meg ut på?

Etter ytterligere halvannen time kommer vi til Hedlo turisthytte. Den er vinterstengt, men jammen ser jeg en snøscooter stå utenfor hytten. Eieren er der og fyller på proviant til påsken.

Beina mine verker.

– Er det mulig å få haik til Hadlaskard? spør jeg.

Både eieren av Hedlo og Johnny ler. Jeg forstår godt at haik ikke er et alternativ, men så deilig det hadde vært å være på Hadlaskard nå!

Vi går videre. Solen står lavt, skyene sprekker opp, og et nydelig lys faller inn fra vest over Rjotemyrane. Jeg finner frem kameraet og tar mange bilder. Dette er magisk! Jeg dirigerer Johnny frem og tilbake for å få det perfekte blinkskuddet, men plutselig peiser han på videre, og snart ligger han en halv kilometer foran meg. Kanskje han ble lei av å være fotomodell? Jeg siger på etter ham, skritt for skritt, meter for meter. Siste del inn mot Hadlaskard er lang. Det føles som om jeg aldri skal komme frem.

Endelig fremme på Hadlaskard.
Endelig fremme på Hadlaskard. Foto: Andre Marton Pedersen,

Fremme på Hadlaskard

Mør i beina, sliten, sulten. Tanken på en ny, strevsom dag frister ikke.

– Jeg vil hjem, sier jeg til Johnny. – Hvilken vei er raskest ut?

En kjapp titt på kartet viser at det absolutt ikke finnes noen rask vei ut fra Hadlaskard.

– Bare slapp av, du, trøster Johnny. – Jeg lager middag til oss. Denne er til deg.

Han gir meg et lite glass som varmer i hals og mage. Stemningen blir straks bedre, og etter en god middag gleder vi oss til neste dags etappe mot Stavali.

Et uvanlig skue

Neste dag snør det tett, men kl. 10 legger vi i vei mot Stavali. Det går ikke lange stunden før været letter og vi ser majestetiske Hårteigen på vår venstre side.

– Dit må vi gå en gang til sommeren, sier Johnny.

– Men er det ikke veldig bratt opp dit? spør jeg.

– Jo, det er et parti som er ganske bratt, men det er tau å holde seg i, så det går nok fint om du ikke har veldig høydeskrekk, sier Johnny.

– Stopp!

Johnny holder fingeren foran munnen.

– Vær stille ...se ....

Ca. 200 meter foran oss beiter en stor flokk med reinsdyr. De har ikke merket oss. Vi står helt stille og betrakter de flotte dyrene. Vi holder pusten. Plutselig værer en simle oss, og hele flokken legger på sprang oppover en bratt li. Det er fantastisk å se hvor uanstrengt de løper opp den lange bakken, og svoosj, så er dyrene over fjellkammen og borte.

Johnny og jeg ser på hverandre. Dét var noe, det. Solen titter frem og vi lunter videre. Dette tegner til å bli en fantastisk dag.

Veldig gøy å plutselig få se en flokk reinsdyr på vår vei til Stavali.
Veldig gøy å plutselig få se en flokk reinsdyr på vår vei til Stavali. Foto: André Marton Pedersen

Kodak-moment

Etter en rast i hytteveggen på Finnabu går vi videre i retning Brottefonn. Herfra er det nesten bare nedoverbakker. Skiene til Johnny skjærer ømt gjennom pudderet i nedrennet mot Lonavatnet og Stavali. Vi renner gjennom et lite dalsøkk. Det er så vakkert her. Jeg sklir opp på siden og tar et bilde.

– Dette er et Kodak-moment! roper jeg til Johnny. Han hører meg ikke, han har sklidd langt forbi meg og ser hytten. Vi renner ned til Stavali. Det er godt å komme frem. Beina verker etter en solid tur, men før vi går inn, setter vi oss i hytteveggen og nyter siste solgløtt innen kvelden kommer. Hytteboken avslører at rundt 30 personer har gått denne kvistede vinterturen fra Hadlaskard i år. Tall fra hytteavdelingen viser at 209 personer overnattet på Stavali fra januar til ut mai i 2018.

Siste strekk ned mot Stavali, rett før du kommer til Lonevatn, er bare helt nydelig.
Siste strekk ned mot Stavali, rett før du kommer til Lonevatn, er bare helt nydelig. Foto: André Marton Pedersen

31 km i motvind

Etter påfyll av mat og hvile, og en god natts søvn, er vi klar for siste, og lengste, etappe tilbake til Garen. 31 kilometer skitur venter oss, og dessverre er det motvind store deler av turen. Ikke en gang de bratte nedoverbakkene mot Vivelid fjellstove gir oss mange meterne gratis. Sikten er rimelig god, men det er tungt å gå. Særlig siste del ut Berastølen er langdryg. Jeg ser Johnny bli tyngre og tyngre i beina. Han har lukket seg totalt inne i hetten, kun nesen stikker ut.

– Johnny! roper jeg.

Han går bare rett videre, som om han ikke hører meg.

– Har du lyst på eplekake?

Da snur han seg og jeg møter et forbauset blikk.

– Hva, har du virkelig båret rundt på en eplekake i tre dager, og så drar du den frem først nå, når vi nesten er fremme?

– Ja, det er vel nå vi trenger den, ikke sant?

Vi sluker hver vår kakebit som ulver. Skulle tro vi ikke hadde spist på tre uker. Det smaker godt, men er akk så fort overstått. Så går vi ut med glipptak den siste biten og ankommer Garen.

– Bra vi tok oss bryet med å grave ut bilen før vi dro av sted på fredag, sier Johnny. – Hadde vært kjipt å måtte gjøre det nå.

Jeg åpner bilen og tar frem to iskalde cola som har ventet på.

– Haha! Du, altså! sier Johnny.

Brainfreeze.

– Dette var en lang tur, men det var den første dagen som var tyngst, sier jeg.

Johnny nikker.

– Ja, det har vel noe med forventninger å gjøre, sier han.

– Neste gang skal jeg studere kartet nøyere før jeg legger av sted, sier jeg.

– Og så er det én ting til du må gjøre før neste tur, smiler Johnny. – Bake eplekake!

– Absolutt!

Se flere bilder fra turen

Annonse