Hallingskarvet på langs

Hallingskarvet.
Hallingskarvet. Foto: Thorbjørn Kaland

Hallingskarvet – den nær 30 km lange fjellveggen definerer Hardangerviddas nordre ende. En gang kom den flytende inn fra nordvest og la seg til rette over dagens viddeplatå.

På vei mot Hallingskarvet

En stille morgenstund i slutten av april labber tre gamle kompiser opp lien fra Finse. Solen har ikke fått opp lufttemperaturen ennå, men motbakkene gir nok varme til at vi åpner skjerf og anorakker. I jevn gange følger vi flyene og åsene som steg for steg løfter oss opp til Kyrkjedørsnuten. Vi tar første rasten ved denne nuten. Temperaturen er litt mer behagelig nå.

Det er vanskelig å sette ord på de følelsene som overmanner meg her oppe på Hallingskarvets vestlige ende, 1800 moh. De tunge høydemetrene er erobret. Vi har tråkket oss opp til det nest øverste trinnet før himmelen. Den andektige, skrikende stillheten hviler over landskapet når vi skuer over Hardangervidda i sør og mot Jotunheimen i nord. Hardangerjøkulen, Hårteigen, Gaustatoppen, Hurrungane og Reinskarven smiler mot oss gjennom den klare, stille luften.

Hallingskarvet på langs.
Hallingskarvet på langs. Foto: Thorbjørn Kaland

En 450 millioner år gammel fjellrekke

Hallingskarvet er en del av skyvedekkene, et flak av jordskorpen, som ble skjøvet inn over landet vårt da Grønland og Nord-Amerika kolliderte med Skandinavia for 450 millioner år siden. I dag er det meste av dette dekket erodert bort fra Hardangervidda, og kun topper som Hårteigen, Hardangerjøkulen og Hallingskarvet står igjen. Denne 3 mil lange fjellveggen er velkjent for alle som kommer med Bergensbanen mellom Finse og Geilo. Hallingskarvet markerer den klare overgangen mellom Hardangervidden og Skarvheimen, som strekker seg opp til Jotunheimen. Men sett fra nord er ikke Hallingskarvet en rett fjellvegg. Fra nordsiden fremstår Skarvet som en rekke ustyrlige fjell, adskilt med daler og botner. Dette har sin forklaring i at botnbreene fikk ligge lenge i den undersolte nordhellingen av fjellrekken, mens innlandsisen var på retrett etter de forrige istidene. Botnbreene grov ut de mange nordvendte dalene, slik vi fortsatt kan se Briksdalsbreen og Bondhusbreen åle seg ned de nordvendte dalene på Jostedalsbreen og Folgefonna. Breens krefter har nesten lykkes i å dele fjellrekken i to ved Folaskardet. Etter neste istid vil trolig Hallingskarvet ligne mer på De syv Søstre, etter at flere botner har trengt seg helt gjennom fjellrekken.

Folaskardet har i moderne tid vært en viktig passasje mellom Hardangervidda og Sogne­bygdene. Her fikk de engelske lordene engasjert sognebøndene til å sette opp den velkjente Lordehytta. Den engelske overklassen, som tidligere hadde erobret alle kontinenter, vendte på 1800-tallet sin erobringslyst mot den norske fjellheimen. Jakthytter ble da satt opp i disse ugjestmilde trakter, der annet losji ikke fantes. Lordehytta står der ennå som et alternativt losji for vår tur.

Folaskardnuten – på toppen av verden

Fra vestenden av Skarvet ser vi åser og fjelltopper foran oss så langt øyet rekker. Farten blir raskere nå, når motbakkene ligger bak oss. En topp skiller seg ut foran oss – Folaskardnuten, fjellkjedens høyeste punkt, 1933 moh. Vi staker og går, renner og tråkker langs det småkuperte landskapet, over den langstrakte fjellveggen. Et par timer senere tårner vi på toppen av Folaskardnuten, med en følelse av å ha hele verden under oss.

Nå må vi diskutere oss frem til en sikker nedstigning til Folaskardet. Det har ikke snødd på flere uker, og snøen er fast og godt konsolidert. Et skispor i fonnen mellom de to toppene gir et godt håp om at vi kan gjøre et skredsikkert renn ned i skaret.

Teltovernatting ved Hallingskarvet.
Teltovernatting ved Hallingskarvet. Foto: Thorbjørn Kaland

Teltovernatting på Hallingskarvet

Det er for tidlig på dag til å ta kvelden på Lordehytta, så vi bakser oss opp østhellingen mot østre halvdel av fjellrekken. Sekken kjennes mye tyngre nå. Det kjennes som om teltet, den tykke vintersoveposen og maten dobler tyngdekraften mens skiene styrer nådeløst opp mot gravitasjonen. 300 forbitrede høydemetre må legges bak oss innen vi kan skue rundt etter en nedsenkning velegnet som teltplass. Den smale eggen vider seg ut i den mektige Storeskuta. Et slør av dis har trukket opp i vest. Det gir himmelen en dekorativ farge. Nå får beina og ryggen sin velfortjente hvile, mens nevene settes i gang med kokekunst på teltvis. Kroppsvarmen må bevares. Snø blir til vann, som omdannes til gryterett. God og mett knipser jeg tærne varme nederst i soveposen.

Det er stille og mørkt ute når jeg våkner. Her gjelder det å holde seg i bevegelse før kulden trenger inn i fingre og tær. Tevannet som kokes opp, varmer både fingre og kropp. En lysning åpner seg i øst. Sekkene pakkes. Teltet flagrer i morgenbrisen. Stive støvler snøres på. Do-gropen lukkes med snø før ski og sekker spennes på. Nok en mil av Hallingskarvet skal forseres. Hardangervidda flater ut under fjellveggen langs vår høyre side. Den mektige botnen Storekvelvi åpner seg under vår venstre side. Tempoet gires opp for å få god varme i kroppene. Morgensolen som skinner mot oss, varmer opp humør og stemning.

Værutsatt fjellparti

Hallingskarvet, den lange fjellryggen som troner 800–900 meter over Hardangervidda, er særdeles værutsatt. Bestigninger av de mektige fjellene må avgrenses til de riktig fine dagene. Denne vinteren har vi hatt et par stille uker, uten nedbør. Det gjør også rennene ned i Prestholdtskardet relativt trygge for skred. Vi glir ned i den øvre dalsenkningen, runder over mot øst og finner et fint leie med gamle spor ned i skaret fra øst. Slitne føtter må anstrenge og konsentrere seg for å holde seg oppreist med tung bør ned den bratte lien. Himmel og hav hvor delikat denne desserten smaker etter de lange tråkkene langsmed Skarvet! Et par fall bekrefter at vi ennå bærer ungdommens overmot (jeg velger å kalle det mot, andre vil kalle det pysekjøring). Sjarmøretappen går i lette renn ned over flyene mot Ustaoset, der solen har smeltet frem et snev av vår. Vi skuer tilbake på veggen. Den nær 30 km lange fjellveggen som vi har betraktet fra Bergensbanen, år etter år.  

Nå er den vår.

Ord og bilder av Thorbjørn Kaland

Hallingskarvet på langs.
Hallingskarvet på langs. Foto: Thorbjørn Kaland

Annonse