Meldte seg inn i Turlaget i en alder av 92½ år

Magnhild Vik Thomassen fra Bergen er et levende bevis på at det aldri er for sent å melde seg inn i Turlaget.
Magnhild Vik Thomassen fra Bergen er et levende bevis på at det aldri er for sent å melde seg inn i Turlaget. Foto: Lise Viken

Det er aldri for sent å gå på tur!

– Jeg har så utrolig gode minner fra da jeg var i 70–80-årene. Den gangen var vi en fantastisk gjeng som møttes en dag i uken. Alle var like blide. Turene var så godt laget til, med både turleder og transport frem og tilbake. Jeg husker spesielt lange turer i Gullfjellet og til Svenningen, forteller Magnhild.

Tilfeldighetene ville det slik at Magnhild spaserte gjennom Marken da hun var på en bytur sammen med datteren.

– Der er jo Turlaget, sa jeg til datteren min. Jeg kom på at jeg hadde savnet medlemsbladet Sti og Varde, det var så koselig å lese. Nå ville jeg bli medlem igjen.

Barndomsminner

Magnhild tenker tilbake til tiden da hun var mer aktiv. Favorittfjellet er og blir Ulriken, der gikk hun gjerne fire ganger i uken. Fremdeles går hun mye på tur, men etter at hjertet har begynt å svikte, blir det helst turer i nabolaget.

I barndomshjemmet ved Paradis, hvor hun bor sammen med datteren og svigersønnen, har hun mange gode minner.

– Like nedenfor huset er det et tjern. Der stod vi på skøyter om vinteren da vi var barn. I gamle dager var det jo vinter. Og vet du, jeg bor faktisk midt i ovarennet til den gamle hoppbakken i Fana. Den gangen stod vi på ski ned bakkene her og over tjernet til Ekelund skole. Vi kjørte også kjelke fra toppen av Birkedalen og havnet midt i Paradiskrysset.

– Om sommeren sparket vi fotball og lekte slåball i krysset. Jeg husker en gang da doktoren kom kjørende. En av jentene ble så sint, fordi han ødela spillet, at hun sparket ballen så den havnet under bilen hans. Da stoppet han og kom ut. Jeg ser ham ennå for meg, jeg var så redd at jeg holdt på å tisse på meg.

Bare far skulle jobbe

Magnhild har også gode minner fra årene i Natlandsveien, hvor hun bodde sammen med sin mann og deres fem barn. På begynnelsen av 1950-tallet ble det forventet at Magnhild skulle slutte å jobbe for å ta seg av familien.

– Hadde de hatt barnehager på den tiden, hadde jeg forsatt å jobbe, jeg trivdes veldig godt hos Gjensidige. Men den gangen var det bare far som skulle jobbe, forteller hun.

Mannen til Magnhild var ikke like vant med å gå i fjellet, men en gang tok hun ham med seg på en tre dagers hytte-til-hytte-tur. Etterpå uttalte mannen at det var den beste ferien han noen gang hadde hatt. Deretter kjøpte han seg skikkelige fjellstøvletter av lær.

Avhengig av fjell

Hver påske i 30 år leide de et «sel» ved Upsete. Det kostet bare 30 kroner for hele høytiden. Seterhuset var ikke i den beste stand og var nok både vindutsatt og trekkfullt. Magnhild husker at de gjerne våknet med snø på luen. Men det var det ingen som brydde seg om, det var en del av opplevelsen.

– Noen ganger var vi hele 12 personer stuet inn i den lille hytten. Ikke alle var like flinke på ski. Det gikk alltid fint oppover, men det var verre når vi skulle ned igjen, sier hun og ler.

– Vi hadde også mange herlige år i hytta på Bjorøy i Fjell kommune. Det var før øyen fikk fastlandsforbindelse og vi måtte ta ferge over. Men det var ikke stedet for meg, det var jo ikke fjell der.

Magnhild Vik Thomassen  skal ut på en rusletur.
Magnhild Vik Thomassen skal ut på en rusletur. Foto: Lise Viken

Drømmer om Ulriken

Magnhild sitter igjen med mange minner fra et langt og innholdsrikt liv. Hun forteller at hun blir glad når hun tenker på alle turene hun har vært med på. Men å kunne gå opp Sherpa-trappene til Ulriken er fortsatt en liten drøm hun bærer på.

– Jeg har prøvd trappene, men kom meg ikke helt opp, jeg kom kun til «steinen». Jeg er redd for at det ikke blir noen flere forsøk, det tar for lang tid. Hadde jeg bare kunnet begynne ved Sherpa-trappene, skulle det nok gått. Tidligere gikk jeg til Ulriken i all slags vær, forteller hun.

– I drømmene er jeg uslåelig og kan stå på ski utfor alle steder. Det nytter ikke å gi opp. Så lenge jeg vet hva jeg heter og hvor jeg bor, er jeg fornøyd. Om jeg går, og dør med skoene på beina, så gjør det ingenting, sier hun smilende.


Tekst: Lise Viken

Annonse