Turmedaljens bakside

Rot og turklær i gangen. Jeg rydder det i morgen.
Rot og turklær i gangen. Jeg rydder det i morgen. Foto: André Marton Pedersen

Skråblikk: Det fins en godt bevart hemmelighet blant oss turfolk: rotet!

Ingen turfolk snakker om det. Rotet. Rotet som oppstår etter turen. Når vi har kommet hjem, og ikke orker å rydde vekk turutstyret vi har brukt. Vi poster smilende selfies fra spektakulære toppturer, men nevner ikke rotet. Ikke en eneste Facebook-post nevner rot. Ikke et eneste Instagram-bilde. Ikke engang en kort snap. Rotet hjemme etter endt tur er turmedaljens bakside som aldri får oppmerksomhet.

Jeg er som folk flest: elsker å gå på tur, men liker ikke å rydde på plass alt turutstyret etterpå. Vel hjemme fra hyttetur i Bergsdalen slenger jeg fra meg de skitne fjellskoene i gangen, river av meg den gjennomvåte Goretex-buksen og legger kartmappen på skohyllen. Orker ikke, gidder ikke, vil ikke rydde.

Jeg rydder i morgen.

Mandag morgen ser gangen fortsatt ut som en slagmark. Haugevis med klær ligger som falne soldater, og turutstyr er strødd utover gulvet. Bergan-buksen ligger begravet under stinkende gamasjer, blodrød DNT-lue og en møkkete ryggsekk. Jeg bør rydde nå, men har ikke tid.

Jeg rydder etter jobb.

Vel hjemme mandag etter jobb må jeg være taxisjåfør. Barna skal på piano- og fotballtrening. Dessuten er det FAU-møte kl. 20 på skolen.

Jeg rydder i morgen tidlig.

Tirsdag morgen. Vekkerklokken er syk. Den har forsovet seg, og jeg bråvåkner kl. 07.06! Lynrask dusj, på med klær, piske barna ut til skolebussen kl. 07.45 og rett på jobb.

Jeg rydder i ettermiddag.

Jeg har prøvd flere ulike ryddemetoder tidligere. Jeg har bedt samboeren min rydde bort rotet mitt. Det fungerte ikke. Jeg har bedt barna mine rydde vekk rotet mitt. Det fungerte iallfall ikke.

Jeg rydder i morgen.

Onsdag. Hvorfor ryddet jeg ikke søndag kveld straks etter turen, så var det gjort? Endelig bestemmer jeg meg for å rydde – og det skikkelig! Jeg skal pokker meg rydde hele sportsboden! Nemlig! Alt skal få sin faste plass! Termoser sortert i stigende høyde, kart i alfabetisk rekkefølge og pakkeposene etter farge. Ahh, det blir herlig! Jeg ivrer hjem fra jobb og kaster meg over ryddejobben. Line, min samboer, ser rart på meg. – Kan du ikke bare hive alt ut i garasjen? foreslår hun.

– Nei, jeg har en bedre plan. Det skal bli orden! svarer jeg stolt.

Jeg sorterer speiderkniver, taustumper, kartmappe og hodelykter. Organiserer hver minste villmarks-ting i boden. Alt får sin faste plass. Flere timer går, men for et system! Nå er det brettekanter på refleksvestene. Hver drikkeflaske står i stram givakt. Aldri før har boden vært mer oversiktlig. Jeg slenger meg fornøyd i sofaen og skrur på TV-en.

Så ringer en kompis.

– Blir du med ut på en spontan-overnattingstur?

– Nå, så sent på kvelden?

– Ja!

Jeg tenker meg om. Begynner jo sent på jobb i morgen, så hvorfor ikke?

– Ok, jeg er med! Kommer bort til deg snart, roper jeg.

Dette blir gøy! Jeg flyr ned trappene og løper bort til gangen hvor alt utstyret pleier å ligge. Men det er ikke her. Det er ryddet vekk! Hvor var det jeg la liggeunderlaget? Og soveposen, den som pleier å ligge i kroken på gulvet, ligger den i hyllen eller i flettekurven nå? Hvor er alle tingene mine? Alt som før lå strødd på sin vante plass, er nå ryddet vekk. Før var det kanskje rotete, men jeg fant iallfall frem i galskapen. Nå finner jeg absolutt ingenting!

Jeg stopper opp.

Slik som dette kan jeg ikke ha det. Det er for ryddig!

Når jeg kommer hjem fra denne turen, må jeg gjenskape kaos i ordenen.

Jeg må ha det akkurat slik det alltid har vært: rotete!

Tekst: André Marton Pedersen

Huffameg, nå må noen rydde snart.
Huffameg, nå må noen rydde snart. Foto: André Marton Pedersen

Annonse