Klatreparadis i mer enn 60 år

Klatrere på Hemsen på Liafjell - 1979.
Klatrere på Hemsen på Liafjell - 1979. Foto: Harald Henden

Sotra har vært et klatreparadis i mange år, men da de første pionérene startet å klatre på Tellnes og Hagane var det rene ekspedisjonen å komme seg dit.

Bergensere har drevet med tinderangling og klatring siden 1800-tallet. Tinderanglerne trengte å øve seg i lavlandet og lette etter klatrebare områder på og rundt Byfjellene og dit de ellers kunne komme med buss – bil var ikke hvermannseie den gangen.

Redningsline som klatretau

Hobbyornitolog Trygve Serck-Hanssen og konservator Peter Valeur var ivrige fjellsportere og merket blant annet fugleunger i en gammel hegrekoloni i fjellveggen på Haganes mot slutten av 1940-årene. Den gang måtte en både med ferge og buss for å komme seg til Sotra og klatretauet bestod av en redningsline fra speideren...

På 60-tallet økte interessen for klatring. Sotra og fjellveggene rundt Liafjell på Haganes ble sentrum for ivrige utøvere av sporten. Turlaget arrangerte sammenkomster for klatrere i 1964, og året etter ble Fjellmannalaget i Bergen Turlag dannet, men navnet ble byttet ut til fordel for Fjellsportgruppen i Bergen Turlag ikke lenge etter.

All klatring på denne tiden hadde som formål å være trening for høyfjellsklatring. Spesialsko med friksjon var det ingen som hadde hørt om – her gikk det i fjellstøvler, og en klatret alltid med sekk.

Borghild Hansen, Jørgen Sundby og Harald Henden i tids- riktig bekledning høsten 1982. Liafjell i bakgrunnen.
Borghild Hansen, Jørgen Sundby og Harald Henden i tids- riktig bekledning høsten 1982. Liafjell i bakgrunnen. Foto: Helge Stokstad

Hjertet i klatremiljøet

Etter hvert ble flere studenter trukket inn i klatremiljøet, blant dem turlagsveteran Torild Hage, som fortsatt er en aktiv klatrer.

– Liafjellet på Haganes på Sotra har en sterk plass i utviklingen av klatremiljøet i Bergen. Disse flotte, fjellene med utsøkte sva-kvaliteter, der all klatring foregikk på naturlig sikrede ruter, var hjertet i klatremiljøet på 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Kjernen som klatret der, ble de første medlemmene i Bergen Klatreklubb, stiftet i 1978, forteller Torild, som var med på å stifte klubben.

Her forteller hun videre om sine opplevelser på Sotra:

– Å komme seg til Haganes var litt av en ekspedisjon på den tiden. Inn til byen med buss og så Sotra­-bussen til Haganes i 10-tiden. Den eneste morgenbussen. Som studenter uten bil, var dette vår mulighet til å komme til klatrefeltene på Sotra. Avgjørelsen måtte tas tidlig morgen. Men vi hadde tross alt Sotra-broen, i motsetning til pionerene som måtte ta ferge før broen kom i 1972.

De dristige på «Englesvaet»

Fast møtested var Liafjell rett under «Sofakroken». «Sofakroken ad klemblokken» var en klassisk introduksjonsrute – som gjerne ble klatret mange ganger. Deretter «Alt for damene». Disse to enkle rutene var gjengangere – flotte svaruter med fast fjell. Det er ganske så mange som har lært å legge kiler (sette egne sikringer) på akkurat disse to rutene. Opp­læringen bestod i å være med noen som hadde klatret der før, eller å finne ut av dette på egen hånd.

– De helt dristige var å se på «Englesvaet». Dette var den gang de vanskeligste rutene var gradert til 6. Der sluttet graderingsystemet. Sjelden har vel én grad omfattet så pass store variasjoner. Etter hvert ble det klatret langt mer krevende ruter i dette området. I dag går graderingssystemet til 10, forteller Torild.

Anmarsj mot Liafjell på 1980-tallet.
Anmarsj mot Liafjell på 1980-tallet. Foto: Harald Henden

Hentet inspirasjon fra utlandet

Knut Schjelderup Bjerke er en av klatrepionerene i Bergen og skriver i Bergen Klatreklubbs jubileumsbok «Vertikale vest» at de hentet inspirasjon fra utenlandske tidsskrift som Alpinismus og Der Bergkamerad. Siden de ikke hadde klatreseler på den tiden, brukte de såkalt skulderforankring, ved sikring av andremann. I Alpinismus ble en bedre metode anbefalt. Ved sikring av den som kommer etter i tauet, skulle en ha sikringstauet rundt livet og i kryss foran. Et fall skulle fanges opp ved låsing eller friksjon tau mot tau.

– Slik satt jeg da også en gang på toppen av «Sveitsereggen» og sikret andremann som dro ut en blokk og forsvant utfor. Nå var det slik at jeg, før vi startet på ruten, hadde talt på knappene om jeg skulle gjøre mitt fornødne, men hadde latt det være. Med taukrysset strupende rundt livet da jeg fanget opp fallet, var det ikke måte på hvor det stod ut – i buksene mine. Denne forankringsmetoden ble senere aldri benyttet, skriver Knut i boken.

Lapp på veiskiltet

Veggene på Haganes og Tellnes var hovedbase på denne tiden, men det var ikke alltid like lett å finne noen å klatre med. Da kom styret i klatreklubben med følgende kreative løsning:

«De som kommer ut og ønsker noen å klatre med, kan sette opp en lapp på baksiden av veiskiltet til Tellnes og Haganes. Her kan de skrive hvor de er å treffe. Kjell skal sette opp noen magneter til å feste lappene med.» (Fra klubbavisen Bergtatt i 1988).

Mot slutten av 70-tallet kom svasko og lettere utstyr som gjorde det mulig å klatre vanskeligere ruter. Antallet nye bestigninger eksploderte dermed på begynnelsen av 80-årene, og aktiviteten spredte seg til flere områder på Sotra.

Liafjell på Sotra er ikke samlingssted på samme måte i dag som for 40–50 år siden, men rutene der mange lærte å klatre den gang, er fortsatt til glede for nybegynnere som vil lære seg å klatre på naturlige sikringer. I dag benyttes klatresele (sittesele), hjelm, kiler og kamkiler, kalk og sko med skikkelig friksjonssåle. Alt utstyr er atskillig lettere og enklere å bære med seg. Bergen og Hordaland Turlag arrangerer kileklatrekurs på Liafjell både vår og høst, så her er det bare å melde seg på om du vil prøve deg.

Tekst: Ågot Caroline Nilssen

Annonse